Kundeklassifisering
KUNDEKLASSIFISERING
Informasjonsnotatet bygger på ny lovgivning innen EU (MiFID II med tilhørende rettsakter som er gjeldende innen EU fra 3. januar 2018).
1. Innledning
Et av hovedformålene bak MiFID II er økt investorbeskyttelse. Behovet for investorbeskyttelse varierer imidlertid fra kunde til kunde, avhengig av kundens kunnskap og erfaring. Gjennom MiFID legges det derfor opp til at omfanget av investorbeskyttelsen skal tilpasses kundens profesjonalitet. Formålet med dette notatet er å redegjøre for hovedlinjene i kundeklassifiseringsregelverket som følger av MiFID II.
MiFID II oppstiller krav om at verdipapirforetakene (”foretakene”) skal systematisere sitt kunderegister i henholdsvis ”profesjonelle” kunder og ”ikke-profesjonelle” kunder. Dette gjelder både eksisterende og nye kunder. Omfanget av investorbeskyttelsen bestemmes av hvilken gruppe kunden plasseres i. Videre kan enkelte profesjonelle kunder få status som ”kvalifisert motpart” i tilknytning til enkelte tjenester; mottak og formidling av ordre, utførelse av ordre for kundens regning og omsetning av finansielle instrumenter for egen regning.
Således dreier det seg om følgende kundekategorier;
- Ikke-profesjonell kunde
- Profesjonell kunde
- Profesjonell kunde med status som kvalifisert motpart (”kvalifisert motpart”)
2. Hvilken betydning har kundeklassifisering?
Virkninger av skillet mellom kvalifiserte motparter, profesjonelle kunder og ikke-profesjonelle kunder følger av regelverket om kundebeskyttelse i MiFID II. Hovedforskjellen på tjenesteyting overfor en profesjonell og en ikke-profesjonell kunde vil for det første være omfanget av den informasjon foretaket plikter å gi kunden.
Foretakets informasjonsplikt ovenfor de ikke-profesjonelle kundene er vesentlig mer omfattende enn ovenfor de profesjonelle kundene. Videre vil omfanget av den opplysningsplikten kunden er pålagt overfor foretaket avhenge av klassifiseringen. Kundens opplysningsplikt er knyttet til foretakets utførelse av de såkalte egnethets- og hensiktsmessighetstestene.
Når foretaket skal yte ”investeringsrådgivning eller aktiv forvaltning” vil det være pålagt å vurdere hvorvidt tjenesten/produktet er ”egnet” for den enkelte kunden (egnethetstesten).
Dette gjelder både ovenfor profesjonelle kunder og ikke-profesjonelle kunder. I den forbindelse må foretaket innhente opplysninger om kundens investeringsmålsetning, kundens finansielle situasjon samt kundens kunnskap og erfaring fra det aktuelle investeringsområdet. Omfanget av egnethetstesten vil imidlertid variere avhengig av hvorvidt kunden er profesjonell eller ikke-profesjonell.
Når foretaket yter ”andre investeringstjenester” (det vil si andre tjenester enn investeringsrådgivning og aktivforvaltning) er foretaket kun pålagt å innhente opplysninger vedrørende kundens kunnskap og erfaring. Vurderingen knyttes til hvorvidt tjenesten er hensiktsmessig for kunden, herunder hvorvidt kunden forstår den risiko som er forbundet med den aktuelle tjenesten (hensiktsmessighetstesten). Dette vil kun være nødvendig ovenfor de ikke-profesjonelle kundene. Profesjonelle kunder forutsettes å besitte nødvendig erfaring og kunnskap til å forstå risikoen forbundet med det etterspurte eller tilbudte produktet eller den aktuelle tjenesten. Denne presumsjonen gjelder kun i forhold til de investeringstjenester, transaksjoner eller produkter kunden er klassifisert som profesjonell i forhold til. Denne kundegruppen er således unntatt for hensiktsmessighetstesten.
Andre tilfeller hvor kundeklassifiseringen vil ha betydning er i forhold til rapporteringskrav til kunden etter utførelse av ordre, krav til inngåelse av skriftlig kundeavtale samt krav til beste resultat (”best execution”) ved utførelse av ordre.
For ordens skyld presiseres at kundeklassifiseringen i seg selv ikke vil være til hinder for gjennomføring av handler, med unntak av for transaksjoner som anses uegnet for aktiv forvaltningskunder. Det er fortsatt kunden som vil ha endelig avgjørelsesmyndighet for hvorvidt en handel skal gjennomføres eller ikke. Foretaket kan imidlertid være forpliktet til å advare mot en bestemt handel.
Kunder med status som kvalifisert motpart har i utgangspunktet samme beskyttelse som en profesjonell kunde. Imidlertid reduseres investorbeskyttelsen vesentlig ovenfor denne gruppen når foretaket yter følgende investeringstjenester; mottakelse og formidling av ordre, utførelse av ordre for kundens regning og omsetning av finansielle instrumenter for egen regning. Ved ytelse av slike tjenester ovenfor kvalifiserte motparter er foretaket ikke underlagt bestemmelsene om for eksempel god forretningsskikk, informasjon til kunden, beste resultat mv.
Uansett disse unntakene plikter foretakene å behandle kvalifiserte motparter ærlig, redelig og profesjonelt samt kommunisere på en måte som er reel, klar og ikke-villedende tatt i betraktning den kvalifiserte motpartens art og virksomhet.
3. Kundeklassifisering – generelt utgangspunkt
Alle kunder skal klassifiseres. MiFID II inneholder detaljerte regler om hvordan de ulike kunder skal klassifiseres såfremt kunden ikke anmoder om å endre sin klassifisering. Enklest er det å klassifisere fysiske personer (privatpersoner) som i utgangspunktet alltid skal kategoriseres som ikke-profesjonelle kunder. Juridiske personer er vanskeligere å kategorisere. I punkt 3.1. nedenfor, sammenfattet i tabell 1, vises hvilke juridiske personer som kategoriseres som profesjonelle kunder (eventuelt som kvalifisert motpart). Listen er uttømmende - de juridiske personer som ikke omfattes av listen vil i utgangspunktet få status som ikke- profesjonelle kunder.
I punkt 3 redegjøres for hvilke kunder som automatisk vil bli klassifisert i de enkelte kundegruppene. Under punkt 5 blir mulighetene for omklassifisering av kundene behandlet. Slik omklassifisering kan på nærmere angitte vilkår skje både på initiativ fra kunden og fra foretaket.
3.1 Profesjonelle kunder
3.1.1 Profesjonelle kunder (automatisk)
I henhold til MiFID II anses følgende kunder som profesjonelle:
1. kredittinstitusjoner,
2. verdipapirforetak,
3. andre godkjente eller lovregulerte finansinstitusjoner,
4. forsikringsselskaper,
5. innretninger for kollektive investeringer og forvaltningsselskaper for slike innretninger,
6. pensjonsfond og forvaltningsselskaper for slike fond,
7. vare- og varederivatforhandlere,
8. lokale foretak eller
9. andre institusjonelle investorer
I tillegg anses foretak som oppfyller to av følgende vilkår som automatisk profesjonelle kunder; 1) regnskapsmessig balanse over 20 000 000 euro, 2) årlig netto omsetning over 40 000 000 euro og 3) egenkapital over 2 000 000 euro som profesjonelle. Nasjonale og regionale myndigheter, sentralbanker, internasjonale og overnasjonale institusjoner, samt institusjonelle investorer som har som hovedvirksomhet å investere i finansielle instrumenter anses også som profesjonelle investorer.
3.1.2 Kvalifiserte motparter (automatisk)
I henhold til MiFID II anses følgende kunder som kvalifiserte motparter:
1. verdipapirforetak,
2. kredittinstitusjoner,
3. forsikringsselskap,
4. verdipapirfond og forvaltningsselskap for slike fond,
5. pensjonskasser og forvaltningsselskap for slike kasser,
6. andre finansinstitusjoner,
7. offentlige myndigheter, inkludert sentralbanker og overnasjonale organisasjoner
Definisjonen av profesjonelle investorer og kvalifiserte motparter er således overlappende for enkelte kunder. Kundeklassifiseringen «kvalifisert motpart» er imidlertid kun anvendelig ved mottak og formidling av ordre, utførelse av ordre og omsetning av finansielle instrumenter for egen regning. Således vil profesjonelle kunder kun behandles som kvalifiserte motparter ved ytelse av disse tjenestene. For disse tjenestene vil kundene automatisk anses som kvalifiserte motparter. I alle andre tilfeller anses den kvalifiserte motparten som en profesjonell kunde.
3.1.3 Sammenfatning av gruppen profesjonelle kunder
Klassifiseringen av profesjonelle kunder kan sammenfattes på følgende måte:
Kunder |
Automatisk profesjonell kunde |
Automatisk profesjonell kunde |
1. Foretak som er autorisert og regulert som: |
||
Verdipapirforetak |
Ja |
Ja |
Kredittinstitusjoner |
Ja |
Ja |
Forsikringsselskap |
Ja |
Ja |
Verdipapirfond og forvaltningsselskap for slike fond |
Ja |
Ja |
Pensjonskasser og forvaltningsselskap for slike kasser |
Ja |
Ja |
Andre finansinstitusjoner |
Ja |
Ja |
Vare- og derivatforhandlere |
Ja |
Nei |
2. Store virksomheter som oppfyller 2 av 3 vilkår; |
||
Balanse: >EURO 20 millioner |
Ja |
Nei |
Netto omsetning: > EURO 40 millioner |
||
Egenkapital: > EURO 2 millioner |
||
3. Offentlige myndigheter |
||
Offentlige myndigheter på nasjonalt nivå |
Ja |
Ja |
Sentralbanker |
Ja |
Ja |
Overnasjonale organisasjoner |
Ja |
Ja |
4. Andre institusjonelle investorer som har som hovedvirksomhet å investere i finansielle instrumenter, herunder |
||
spesialforetak for verdipapirisering |
Ja |
Nei |
3.2 Ikke-profesjonelle kunder
De personer som ikke omfattes av definisjonen av profesjonelle kunder eller kvalifiserte motparter skal klassifiseres som ikke-profesjonelle kunder. Dette innebærer at alle fysiske personer skal klassifiseres som ikke- profesjonelle kunder. Videre vil også alle juridiske personer som ikke omfattes av tabell 1 overfor automatisk klassifiseres som ikke-profesjonelle kunder.
I tilknytning til MiFID I har det vært en diskusjon om kommuner (herunder fylkeskommuner) er å anse som ikke- profesjonell eller profesjonell kunde gitt at kommunen oppfylte kravet til «stor virksomhet» målt ut fra regnskapsmessig balanse og omsetning. Gjennom MiFID II er det avklart at en kommune er å anse som en ikke- profesjonell kunde.
4. Informasjon til kunden
Når slik kundeklassifisering er foretatt av foretaket skal kunden skriftlig informeres om følgende forhold:
1. hvilken kundekategori kunden tilhører,
2. hvilken adgang kunden har til å anmode om å bli klassifisert i en annen kundekategori, og
3. hvilken betydning kategoriseringen har for graden av investorbeskyttelse
Kravet til notifikasjon om kundekategori gjelder overfor alle typer kunder. I tillegg kreves uttrykkelig samtykke fra kvalifiserte motparter. For slik klassifisering kreves altså en aktiv handling fra kundens side. Samtykke gitt på tapet telefon anses tilstrekkelig. Et tilsvarende krav til samtykke gjelder ikke ovenfor de øvrige kundekategoriene.
5. Muligheter for omklassifisering av kunder
Som det fremgår under punkt 3 foran er kundegruppene i utgangspunktet klart definert. MiFID II åpner imidlertid for at kunder som automatisk er klassifisert i en kundekategori kan omklassifiseres. Slik omklassifisering kan skje enten på initiativ fra kunden selv eller på initiativ fra foretaket. Under punkt 6 følger en fremstilling av typetilfeller av omklassifisering etter anmodning fra kunden.
5.1 Omklassifisering på initiativ fra kunden
Som det fremgår av figuren nedenfor åpner MiFID II i utgangspunktet for en fleksibel løsning når det gjelder kundens adgang til å anmode om endring av den opprinnelige kundeklassifiseringen.
En anmodning fra kunden om å bytte kundekategori må godkjennes av foretaket. Slik godkjenning kan imidlertid kun finne sted dersom kunden oppfyller kravene som stilles til den aktuelle omklassifiseringen. Er disse kravene oppfylt står foretaket likevel fritt til å vurdere hvorvidt de ønsker å godkjenne anmodningen. Kunden har således ingen rett til å bli omklassifisert til tross for at vilkårene er oppfylt. Foretaket kan eksempelvis velge å tilby sine investeringstjenester kun ovenfor én kundeklasse, for eksempel profesjonelle. I slike tilfeller vil kunden være tvunget til å velge et annet foretak for å bli behandlet som en ikke-profesjonell kunde.
5.2 Omklassifisering på initiativ fra foretaket
I de tilfellene hvor en omklassifisering vil medføre økt investorbeskyttelse kan foretaket på eget initiativ omklassifisere en kunde. Det vil si at foretaket på eget initiativ kan behandle en kunde - som i utgangspunktet er klassifisert som kvalifisert motpart eller profesjonell - som henholdsvis profesjonell eller som ikke- profesjonell kunde. I begge tilfeller vil kunden få økt investorbeskyttelse. Omklassifiseringer på foretakets initiativ kan være praktisk hvor foretaket kun ønsker å tilby tjenester til en spesifikk kundekategori. Slik omklassifisering er betinget av at kunden informeres om dette.
6. Typetilfeller – omklassifisering på kundens anmodning
6.1 Profesjonelle kunder
6.1.1 Fra profesjonell til kvalifisert motpart
Da enkelte profesjonelle kunder automatisk kategoriseres som kvalifiserte motparter er det kun de profesjonelle kunder som ikke automatisk anses som kvalifiserte motparter som kan anmode verdipapirforetaket å bli omklassifisert til kvalifisert motpart. I praksis vil dette være store virksomheter, se pkt 2 i tabellen foran. Ved omklassifisering til kvalifisert motpart kreves det uttrykkelig samtykke fra kunden til å bli behandlet som kvalifisert motpart. Samtykke gitt på tapet telefon anses tilstrekkelig.
6.1.2 Fra profesjonell til ikke-profesjonell kunde
Foretaket skal informere profesjonelle kunder om at de kan anmode om å bli behandlet som ikke-profesjonell for å bedre investorbeskyttelsen. Det er kundens plikt å anmode om en høyere grad av beskyttelse når vedkommende mener seg ute av stand til å foreta en korrekt risikovurdering. En slik endring av kundeklassifiseringen skal godkjennes av foretaket og dokumenteres ved skriftlig avtale mellom foretaket og kunden. Foretaket kan altså nekte å akseptere slik omklassifisering på fritt grunnlag. Dersom foretaket godkjenner skal det av denne avtalen fremgå om den økte investorbeskyttelsen gjelder generelt eller i forbindelse med en eller flere angitte transaksjoner, investeringstjenester eller produkttyper.
6.2 Profesjonell kunde med status som kvalifisert motpart
6.2.1 Fra kvalifisert motpart til profesjonell kunde
De kunder som i utgangspunktet klassifiseres som kvalifiserte motparter kan anmode om å bli behandlet som profesjonell kunde hvis de ønsker en større grad av investorbeskyttelse. Anmodningen kan enten gjøres generell eller i tilknytning til hver enkelt transaksjon. Foretaket må godkjenne kundens anmodning før slik ytterligere beskyttelse vil bli gitt og kan altså nekte slik omklassifisering enkeltvis eller samlet. Det stilles ingen krav til dokumentasjon utover anmodningen ved slik omklassifisering.
6.2.2 Fra kvalifisert motpart til ikke- profesjonell kunde
Hvis de kunder som i utgangspunktet klassifiseres som kvalifisert motpart ønsker en ytterligere grad av investorbeskyttelse kan de anmode om å bli behandlet som en ikke-profesjonell kunde. Punkt 6.1.2 overfor vil gjelde tilsvarende ved slik anmodning.
6.3 Fra ikke-profesjonell til profesjonell kunde
Ikke-profesjonelle kunder er negativt definert. Dette innebærer at kunder som ikke er profesjonelle kunder/kvalifiserte motparter er å anse som ikke-profesjonelle kunder. Selv om det medfører svekket investorbeskyttelse har ikke-profesjonelle kunder mulighet til å anmode om å bli behandlet som profesjonelle kunder, under forutsetning av at de oppfyller nærmere angitte vilkår og følger en nærmere angitt prosedyre
Før foretaket beslutter å imøtekomme en anmodning fra kunden om å gi avkall på sin beskyttelse, skal foretaket treffe alle rimelige tiltak for å sikre at kunden, som anmoder om å bli behandlet som profesjonell, oppfyller de angitte krav. Det oppstilles både kvalitative og kvantitative krav samt krav til at en nærmere angitt prosedyre følges:
1) De kvalitative krav
Foretaket må gjøre en adekvat vurdering av hvorvidt kunden - på bakgrunn av kundens ekspertise, erfaring og kunnskap samt de planlagte transaksjoner - er i stand til å treffe egne investeringsbeslutninger og forstår den risiko som er involvert. Vurderingen må knyttes opp til den aktuelle tjenesten og/eller det aktuelle produktet som kunden tilbys. Eksempelvis, selv om kunden oppfyller kravet til ekspertise, kunnskap og erfaring i forhold til aksjer, så innebærer ikke dette nødvendigvis at kravet vil være oppfylt i forhold til derivater.
I forhold til kommuner som eventuelt anmoder om en omklassifisering fra ikke-profesjonell til profesjonell, åpner MiFID II for at medlemsstatene kan fastsette spesifikke kriterier for vurdering av ekspertise, erfaring og kunnskap. Så lenge slike kriterier ikke på nåværende tidspunkt er fastsatt av norske myndigheter, vil foretaket foreta vurdering basert på de samme kriterier som for andre kunder.
2) De kvantitative krav
Videre må kunden oppfylle minst to av følgende kriterier;
1. kunden har foretatt transaksjoner av betydelig størrelse på det relevante marked gjennomsnittlig ti ganger pr. kvartal i de siste fire kvartaler,
2. størrelsen på kundens portefølje, definert til å omfatte kontantbeholdning og finansielle instrumenter, overstiger et beløp som i norske kroner svarer til 500.000 euro,
3. kunden arbeider eller har arbeidet innen finansiell sektor i minst ett år i en stilling som krever kunnskap om de relevante transaksjoner eller tjenester.
3) Prosedyre
Videre skal omklassifiseringen følge en nærmere angitt prosedyre:
1. kunden skal skriftlig informere foretaket om at kunden ønsker å bli behandlet som profesjonell, enten generelt eller i forhold til en bestemt tjeneste eller transaksjon, eller i forhold til en type transaksjon eller produkt,
2. foretaket skal skriftlig gi kunden en tydelig advarsel om den beskyttelse og de rettigheter kunden gir avkall på, og
3. kunden skal skriftlig i et separat dokument (ikke gjennom kundeavtalen) erklære at han/hun forstår konsekvensene av å miste denne beskyttelsen.
Forklaring til definisjoner:
Begrepet ”transaksjoner av betydelig størrelse” er ikke definert. Det er grunn til å trekke en parallell til prospektdirektivet hvor samme begrep benyttes. FSA har i sine retningslinjer til prospektdirektivet angitt at en ”transaksjon av betydelig størrelse” er en transaksjon hvor verdien er minst € 1000. Imidlertid er vurderingen i prospektdirektivet begrenset til ”securities market”, mens vurderingen i MiFID knyttes til ”relevant market”.
Begrepet ”finansiell sektor” er heller ikke nærmere definert. Vi tolker ordlyden dit hen at den ikke bare gjelder de personer som har jobbet innenfor finansnæringen. Vurderingen må knyttes opp til hvilke type arbeidsoppgaver personen har hatt og i hvilken grad personen, i kraft av sin yrkesbakgrunn, må forventes å ha ”kjennskap til de påtenkte transaksjoner eller tjenester”.
7. Omklassifisering – hvilke krav stilles til samtykke fra kunde
Kravene til hvorvidt samtykke må innhentes fra kunden eller om informasjon til kunden er tilstrekkelig, vil i stor grad avhenge av om kunden får økt eller redusert investorbeskyttelse.
Der kunden gjennom omklassifiseringen får redusert investorbeskyttelse kreves det uttrykkelig samtykke fra kunden, hvor kunden bekrefter at han/hun er villig til å oppgi/redusere sine investorrettigheter. Ved omklassifisering fra ikke-profesjonell til profesjonell skal det i tillegg fremgå av samtykket at kunden forstår de rettslige konsekvensene av omklassifisering med hensyn til redusert investorbeskyttelse. Bekreftelsen kan enten skje generelt i avtale eller særskilt i relasjon til hver enkelt transaksjon.
Der foretaket på eget initiativ gjennom omklassifiseringen gir kunden økt investorbeskyttelse vil det være tilstrekkelig at foretaket skriftlig informere kunden om dette. Slik informasjon vil også være tilstrekkelig dersom en kvalifisert motpart selv anmoder om å bli klassifiser som profesjonell kunde. Annerledes er det imidlertid hvor en profesjonell kunde eller kvalifisert motpart anmoder om å bli behandlet som ikke-profesjonell kunde. I slike tilfeller skal det inngås skriftlig avtale mellom kunden og foretaket.
8. Endrede forhold
En kundeklassifisering kan endres på grunnlag av endrede forhold hos kunden. For en ikke-profesjonell kan det innebære at han/hun anses å oppfylle de angitte krav til selvvalgt profesjonell. Profesjonelle kunder er ansvarlige for at foretaket holdes løpende informert om enhver endring som vil kunne påvirke deres klassifisering. Hvis foretaket blir gjort oppmerksom på at kunden ikke lenger oppfyller de krav som stilles til den aktuelle kundeklassen, må foretaket selv treffe nødvendige forholdsregler. Dette kan enten skje ved at kunden informerer foretaket om at han/hun ikke lenger oppfyller de nødvendige kriteriene for den aktuelle kundekategorien (eksempelvis selvvalgte profesjonelle) eller ved at foretaket selv mottar informasjon i forbindelse med kundebehandlingen. Det kan ikke forventes at foretaket aktivt overvåker denne informasjonen. Imidlertid forventes det at foretaket reagerer på informasjon som de mottar i forbindelse med egnethetstesten, kredittvurderinger eller undersøkelser knyttet til reglene om hvitvasking og iverksetter nødvendige tiltak om kundens situasjon endres.
9. Interne prosedyrer og retningslinjer
Foretaket har etablerte interne retningslinjer og prosedyrer for å kategorisere kunder, herunder prosedyrer i forbindelse med omklassifisering av kunder når dette anses nødvendig.